Jan Mayen 20.juli |
Første forsøk på Beerenbergbestigning.
|
Etter at met-folket hadde tolket og tydet diverse sonderesultater og prognoser så fant vi ut at det var på tide med et forsøk. Vi gransket toppen så godt vi kunne for å finne ei rute det siste stykket opp. Vi la en plan, men vi fant ut at vi måtte bestemme oss først når vi kom der. |
Vi (iallefall oss som var oppe til normal tid) sov et par timer på kvelden, før vi dro fra Stasjonen ved midnatt. I følge statuttene for "Beerenbergbestiger"-merket kan man bli kjørt til 50 meter over havet. Fra Stasjonen tar bilturen ca en time (i 10-30 km/t). Her er det Gjermund som pakker bilen. |
| Vi var syv som skulle ta turen, så det ble godt og trangt i bilen. |
| Noen småproblemer med veien, men men. |
| Enden på veien. Ca. 41 moh. |
| Siste gjennomgang av utstyret kl 0100. Fjellet ser fint og flatt ut i bakgrunnen. |
| En times gange. Eggøya i 02-sol i bakgrunnen. |
| Første kilometerene er gåing på virkelig ujevn vulkansk stein. |
| Allerede lysten på å snu :) Fjellet beveger seg minst like fort i samme retning som oss som vi gjør. |
| Endelig oppe på snøen. Dette er nederste del av Kronprins Olavs bre. |
| Kan se ut som om vi nærmer oss...vi følte iallefall at vi burde... men neida. |
| Vi delte oss i to grupper ganske tidlig og gikk hver vår vei opp til Fonnrabben. Her kan de andre tre skimtes mot havet litt til høyre for senter av bildet. |
| Utsikten sørover var upåklagelig. |
| Beerenberg som skygger for skyene ute i havet. |
| Godt fornøyd. |
| ...og toppen er fremdeles like langt borte... |
| Oppe ved den lille haugen som stikker opp som heter Fonnrabben. Her tok vi en pause og ventet på de andre. |
| Så var det videre. Været er fremdeles veldig fint. |
| Det begynner å bli morgen, og sola kommer snart fram på siden av Beerenberg. Det kommer samtidig noen skyer frem... |
| Sola begynner å skinne på Eggøya igjen. |
| Harald og Inga Marie snudde, og vi fortsatte oppover til det begynte å bli noen små sprekker. Dette var lenge før vi hadde regnet med, men vi tok på sele allikevel. |
| Begynner å komme litt opp i høyden. |
| Skyene kommer...Nunataken den haugen midt i bildet. |
| Oppe ved Nunataken. Det var såpass tett videre opp de siste 6-700 høydemeterene at vi avventet her for å se om det letnet. Temperaturen lå faktisk på rundt 10 grader. |
| Svein slapper godt av. |
| God lue. |
| Fra Nunataken og oppover. Tåka ligger like tett etter to timer. |
| Vi tok en tur opp på det høyeste punktet på Nunataken for å kikke litt. |
| Avmerking på GPS-en. |
| Høyeste punkt. Nunataken fungerer som en kile som deler breen som kommer ned fra kraterkanten i to breer, Sørbreen og Kerckhoffbreen. |
| Store sprekker videre oppover. |
| Filming og utforsking. |
| Lava-boble. |
| Midt-Jan. Sørlaguna og Hvalrossen til høyre. Stasjonen under skykanten til venstre. |
| Nunataken fra oppsiden. Større enn den så ut da vi startet ni timer før og gikk rett mot den hele veien. |
| Rådslaging. |
| Vi kom frem til at det var bare å bite i det sure eplet og snu. Vi var avhengig av sikt for å finne en rute gjennom sprekkene som går helt opp til kraterkanten. |
| Heldigvis så forsvant ikke tåka rett etter vi hadde snudd... |
| Åtte timer opp, tre timers venting på Nunataken, og to timer ned igjen... |
| Stasjonssjefen (Høvdingen) kom og hentet oss. |
| Ruta opp og ned. Krateret den stiplete halvsirkelen oppe til høyre. |
Høydeprofilen. Det var en fin tur, og vi var godt fornøyd med å få krysset av Nunataken på "Superkjentmannsmerket"...men vi skal opp, så vi prøver igjen! |