Jan Mayen 20.juli

Første forsøk på Beerenbergbestigning.

 

Etter at met-folket hadde tolket og tydet diverse sonderesultater og prognoser så fant vi ut at det var på tide med et forsøk. Vi gransket toppen så godt vi kunne for å finne ei rute det siste stykket opp. Vi la en plan, men vi fant ut at vi måtte bestemme oss først når vi kom der.

Vi (iallefall oss som var oppe til normal tid) sov et par timer på kvelden, før vi dro fra Stasjonen ved midnatt. I følge statuttene for "Beerenbergbestiger"-merket kan man bli kjørt til 50 meter over havet. Fra Stasjonen tar bilturen ca en time (i 10-30 km/t).

Her er det Gjermund som pakker bilen.

Vi var syv som skulle ta turen, så det ble godt og trangt i bilen.

Noen småproblemer med veien, men men.

Enden på veien. Ca. 41 moh.

Siste gjennomgang av utstyret kl 0100. Fjellet ser fint og flatt ut i bakgrunnen.

En times gange. Eggøya i 02-sol i bakgrunnen.

Første kilometerene er gåing på virkelig ujevn vulkansk stein.

Allerede lysten på å snu :) Fjellet beveger seg minst like fort i samme retning som oss som vi gjør.

Endelig oppe på snøen. Dette er nederste del av Kronprins Olavs bre.

Kan se ut som om vi nærmer oss...vi følte iallefall at vi burde... men neida.

Vi delte oss i to grupper ganske tidlig og gikk hver vår vei opp til Fonnrabben. Her kan de andre tre skimtes mot havet litt til høyre for senter av bildet.

Utsikten sørover var upåklagelig.

Beerenberg som skygger for skyene ute i havet.

Godt fornøyd.

...og toppen er fremdeles like langt borte...

Oppe ved den lille haugen som stikker opp som heter Fonnrabben. Her tok vi en pause og ventet på de andre.

Så var det videre. Været er fremdeles veldig fint.

Det begynner å bli morgen, og sola kommer snart fram på siden av Beerenberg. Det kommer samtidig noen skyer frem...

Sola begynner å skinne på Eggøya igjen.

Harald og Inga Marie snudde, og vi fortsatte oppover til det begynte å bli noen små sprekker. Dette var lenge før vi hadde regnet med, men vi tok på sele allikevel.

Begynner å komme litt opp i høyden.

Skyene kommer...Nunataken den haugen midt i bildet.

Oppe ved Nunataken. Det var såpass tett videre opp de siste 6-700 høydemeterene at vi avventet her for å se om det letnet. Temperaturen lå faktisk på rundt 10 grader.

Svein slapper godt av.

God lue.

Fra Nunataken og oppover. Tåka ligger like tett etter to timer.

Vi tok en tur opp på det høyeste punktet på Nunataken for å kikke litt.

Avmerking på GPS-en.

Høyeste punkt. Nunataken fungerer som en kile som deler breen som kommer ned fra kraterkanten i to breer, Sørbreen og Kerckhoffbreen.

Store sprekker videre oppover.

Filming og utforsking.

Lava-boble.

Midt-Jan. Sørlaguna og Hvalrossen til høyre. Stasjonen under skykanten til venstre.

Nunataken fra oppsiden. Større enn den så ut da vi startet ni timer før og gikk rett mot den hele veien.

Rådslaging.

Vi kom frem til at det var bare å bite i det sure eplet og snu. Vi var avhengig av sikt for å finne en rute gjennom sprekkene som går helt opp til kraterkanten.

Heldigvis så forsvant ikke tåka rett etter vi hadde snudd...

Åtte timer opp, tre timers venting på Nunataken, og to timer ned igjen...

Stasjonssjefen (Høvdingen) kom og hentet oss.

Ruta opp og ned. Krateret den stiplete halvsirkelen oppe til høyre.

Høydeprofilen.

Det var en fin tur, og vi var godt fornøyd med å få krysset av Nunataken på "Superkjentmannsmerket"...men vi skal opp, så vi prøver igjen!